- Допис також доступний українською мовою.
Av Elin Toft, Fritt Ukraina
«Råheten på russisk side er ufattelig. Vi skal ikke bli som dem!»
Natalia Golis, generalsekretær i Fritt Ukraina, har hørt dette mange ganger fra ukrainske soldater og offiserer. Det handler om den ekstremt voldelige og rå måten de russiske styrkene behandler mennesker på, både ukrainere og sine egne.
Natalia Golis er ofte i Ukraina med leveranser fra Fritt Ukraina: Noe av det viktigste ved disse reisene er å møte dem som står i front i kampen. Her får hun kunnskap og innsikt fra førstehånds kilder, både offiserer og soldater. Da får hun høre rystende historier.
Lar sårede soldater ligge igjen
– Dronepilotene har godt innsyn i det som foregår på den andre siden av frontlinjen. De ser at russerne begår grusomme overgrep; at de mishandler, voldtar og dreper dem som de tar til fange, enten det er sivile eller soldater som overgir seg, forteller Golis. Hun legger til:
– Til og med mot sine egne er de grusomme. Drone-pilotene ser hvordan russiske soldater som ligger på bakken og vrir seg i smerte etter å ha blitt truffet, blir etterlatt. Medsoldater bare skritter over dem og lar dem ligge igjen. Det er ingen empati å spore. Og det har de heller ikke lov til å vise.
– Soldatene på russisk side er fratatt sitt menneskeverd som enkeltpersoner og er bare en liten brikke i krigsmaskineriet. For eksempel blir soldatene av og til sendt ut i stormtropper, som en bølge i fronten. Da er tanken at du som soldat ikke skal overleve, men sikre et framskritt. Hvis du kommer tilbake i live fra denne «kjøttkvernen», har du ikke gjort jobben din og blir skutt av dine egne som desertør. Med slike holdninger vi tilbake til Stalin-tiden.
Kjemper for våre felles verdier
Hvordan kan soldatene på ukrainsk side forholde seg til denne brutaliteten og volden? Hvordan kan de stå i denne brutale krigen uten selv å bli forrået? Natalia Golis har snakket mye med ukrainske stridende om dette.
– De er veldig klar over at de kan bli påvirket, og slåss hver dag for at barbariet ikke skal smitte over på dem. Ukrainerne har gjort et valg, og har vendt seg bort fra den russiske voldskulturen og mot Vesten. Den polsk-britiske forfatteren Joseph Conrad sier det slik: Den store frykten er å bli som din fiende.
– En dag er krigen over, og da må ukrainerne ikke ha mistet de verdiene de kjemper for. De ser at i denne brutale krigen må de overleve ikke bare fysisk, men også mentalt. De opplever mye grusomt som de bærer med seg videre i livet. Samtidig må de passe på at de ikke mister sin mentale helse.
De ukrainske styrkene har fokus på evakuering av sårede soldater, på å redde liv. Dette handler for det første om at de ikke har noen å miste, for hver soldat og hver offiser er viktig for krigen. Men like viktig: de slåss mot et menneskesyn der individet ikke har noen verdi.
Tar vare på de falne
– Det er ikke bare sårede soldater som blir tatt vare på. Også de falne behandles med verdighet og respekt, sier Natalia Golis.
Tidligere i høst ble en frysebil som skal bringe falne ukrainske soldater hjem til familiene sine kjørt ned fra Norge. Nå er bilen på plass ved fronten og i bruk.
– Bilen representerer en kamp for verdier, understreker Golis.
– Det er ikke noe verre enn å miste noen du elsker, ikke kunne begrave dem og ta farvel på en verdig måte. Her kommer behandlingen av sårede og døde soldater inn. De blir vist respekt også når de blir brakt hjem i en kiste. Det er viktig for familiene å vite at om så galt skulle skje at deres kjære dør ved fronten, vil hun eller han få komme tilbake.
Les også: Frysebilen har kommet frem og er allerede i bruk
Blir møtt med glede og begeistring
Natalia Golis kom nylig hjem fra en av sine mange reiser til Ukraina. Hva tenker folk flest om krigen?
– Jeg opplever at folk fremdeles er optimistiske og har håp. En av grunnene til det er oppfølgingen av soldatene: de er helter og blir tatt vare på når de blir skadet. Samtidig er det en trøtthet i befolkningen som er lett å forstå. Folk langt unna frontlinjen og i de store byene er faktisk mer lei av krigen enn de som lever nærmere fronten. Vi kan jo tenke oss selv hvis vi bor i en stor by i Sør-Norge og krigen foregår i Finnmark: hadde vi klart å forholde oss til det? Kanskje vi hadde vært slitne av stadige angrep og tenkt at det var like greit å bli ferdig med krigen. Det er jo forståelig; folk har sitt eget liv å tenke på og hverdagen som skal gå rundt. Det er krevende å stå i denne kampen.
På spørsmål om hvordan blir Fritt Ukraina møtt, kommer svaret kontant:
– Med glede og begeistring! Soldater og offiserer understreker at det vi har med av materiell kommer til å redde liv, sier Natalia Golis. Hun legger til:
– Når vi reiser inn, anerkjenner vi at de ikke er som russerne. Vi forteller dem at de har stor verdi: Vi tar fri en hel uke fra skole og jobb og familie og venner og kjører 3000 km. Vi er naboer og felles europeere og medmennesker. Vi ser dem inn i øynene anerkjenner den kampen de tar for oss. Dette bidrar også til psykisk helse. De skal vite at mennesker i Europa står bak dem.