Ulf Larsen smeller til i Klassekampen. Han har skrevet et lesverdig tilsvar til «Bergensopprop for fred, nedrustning og internasjonal solidaritet – mot militarisme og – krigsforberedelser». Den bør du lese. Og gjør som Ulf skriver i siste avsnitt: Meld deg inn i Fritt Ukraina!
– Da jeg leste annonsen fra Bergensoppropet i Klassekampen, slo det meg at minst ett av punktene burde få et tilsvar, sier Larsen. Jeg fikk ideen om en annonse som imøtegikk deler av innholdet, tenkte jeg først at “det blir for dumt, bedre å gi pengene til Fritt Ukraina, enn titusener av kroner til Klassekampen”. Jeg er fremdeles ikke sikker på at jeg gjorde rett, men penger er ikke alt, det å imøtegå dårlig funderte forestillinger er noen ganger kanskje vel så viktig. Jeg forsøkte etter beste evne å være saklig, samtidig som jeg anerkjenner deres ståsted, og generelle bekymring for opprustning og krig. Jeg tror imidlertid at deler av hva de skrev, er dårlig fundert, og håper at annonsen kanskje kan være en tankevekker for noen av dem, og andre, sier han.
En rekke positive tilbakemeldinger
Det er to forhold, både moralsk og realpolitisk som har vært avgjørende for hans engasjement for Ukraina, sier han.
– Russlands invasjon og okkupasjon av deler av Ukraina er brudd på en rekke avtaler og folkeretten, altså feil moralsk. Men det er en rekke land hvor tilsvarende, eller verre, skjer, uten at vi reagerer tilsvarende, som i Sudan, hvor en stor humanitær krise utspiller seg. I motsetning til Sudan, så er imidlertid Ukraina i vårt nærområde, Norge har felles grense med angriperen Russland. Dersom Ukraina taper, så må vi forvente en stor strøm av flyktninger, og svært store utgifter, i tiår fremover, for å avskrekke Russland fra et angrep mot Norge/NATO, altså realpolitisk.
Så langt har Larsen fått en rekke positive tilbakemeldinger forteller han.
– Vår regjering har erklært at de vil støtte Ukrainas kamp for frihet, demokrati og rettsstat. Det er bra, men Norge, som et svært rikt land, kan og bør gjøre mer, sier Larsen.
Her kan du lese hele annonsen som tekst:
Tilsvar til <<Bergensopprop for fred, nedrustning og internasjonal solidaritet – mot militarisme og krigsforberedelser>>
Annonse i Klassekampen, lørdag 11. mai 2024
Teksten som sto på side 39 i papirutgaven av Klassekampen, lørdag 11. mai, hadde flere gode og viktige poenger, selv for en som ikke er på venstresiden politisk. Hvem kan vel være uenig i dette avsnittet fra oppropet:
«Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Krig betyr død, vold, flukt, voldtekt og tortur for den som rammes direkte. Det betyr også matmangel, sult og fattigdom for dem som rammes indirek- te, særlig i det globale sør.
Diktet «Til ungdommen, skrevet for over 80 år siden, gir oss mye av samme innhold:
«Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal taper»
Men så endres teksten i oppropet, fra den allmenngyldige mot- standen mot krig, til en argumentasjon mot å sende våpen til Ukraina og Palestina:
«For oss er det selvsagt å vise solidaritet med ofrene for overfall, krig og undertrykkelse. Vi tror derimot ikke at det å sende våpen til Ukraina er solidaritet, like lite som en bør sende våpen til Palestina. Våpenleveringene har bare eskalert situasjonen.»
At det er eksempler på kriger hvor den ene siden gjør klokest i å gjøre lite, om ingen, motstand, er det ingen tvil om. Sveriges Invasjon av Norge sommeren 1814 hører vel til den kategorien. Men finnes det ikke andre typer krig, hvor man gjør best i å kjempe? Samme dikter som skrev verset over, kom noen år etter med dette, som er nest siste vers i 17. mai 1940:
«Nå slåss vi for rett til å puste.
Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriende åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke, utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.»
Tok dikteren fell, da han, sammen med andre i Norge, grep til våpen mot de tyske angriperne? Eller som det står i oppropet:
«Det som heller trengs, er å stoppe krigshandlingene og reise kravet om forhandlinger. Hvis det ikke skjer, øker faren for at krigen eskalerer videre, med nye og større lidelser for soldater og sivile, kvinner og barn.»
Den som kjenner historien, vet at krigshandlingene i Norge opphørte, og landet ble okkupert, men det stoppet ikke krigen, den eskalerte. Som nå, var det noen den gang som mente krigen var venstresiden uvedkommende. Norske sjøfolk i amerikanske havner fikk høre at de kjempet for kapitalen. Pussig nok forsvant slike kommentarer etter 22. juni 1941.
Under overskriften «Vi krever derfor nå: stiller initiativtakerne bak oppropet seks punkter, hvor jeg støtter alle, unntatt det andre punktet:
«stans i all våpeneksport og ingen våpenleveranser til krigssoner, sluttbrukererklæring for våpen produsert i fabrikker med norske eierinteresser.»
Med tanke på hvor ødeleggende krig er, kan kravet over umiddelbart synes humant og riktig. Ukraina er imidlertid både offer for et folkerettsstridig angrep fra Russland, og har begrenset kapasitet for produksjon av våpen. Derfor vil et slik tiltak ramme svært skjevt. Hva sier en av venstresidens mest anerkjente forfattere, George Orwell, om en ensidig stopp i levering av våpen til en av partene, når landet er angrepet og delvis okkupert i en folkerettsstridig krig:
«Pacifism is objectively pro-fascist. This is elementary common sense. If you hamper the war effort of one side, you automatically help that of the other.»
Tilbake til norske sjøfolk, som fikk høre at krigen var dem uvedkommende, slik var deres svar, ifølge dikteren:
«Første svaret kom fra havet.
Førti tusen norske sjøfolk,
en for alle, valgte strid, valgte hjemløshet og lengsel,
valgte flammedød og koldbrann,
valgte drift på spinkle flåter
tusen ville mil fra hjelpen;
evig heder skal de ha!»
Oppropet slutter med følgende: «La oss sammen gjøre en innsats for en fredeligere og mer rettferdig verden.»
Det er ord som de fleste bør kunne slutte seg til, men blir det en mer rettferdig og fredelig verden av å gi etter for en autoritær stat, med en leder som undertrykker folkestyret, både hjemme og i nærliggende land; som Georgia, Ukraina og Belarus?
I «Øya i ishavet gir dikteren svar, og Nordahl Grieg har beveget seg langt fra diktet «Til ungdommen, som han skrev før Norge ble angrepet og okkupert av Hitlers Wehrmacht:
«For vi har tapt vårt land,
tapt det fra hav til fonn.
Og skal vi vinne det,
skjer ikke det ved ånd.
Her er vårt land: En øy.
Blesten går strid og kald.
Drømmer kan ikke gro.
Drepe er alt vi skal.-
Slik at en annen slekt
åpen og varm og fri
kan, mellom løv og korn,
slippe å bli som vi.»
Vi kan ikke bli mer ukrainske enn ukrainerne. Hvis de har fått nok, hvis de vil forhandle, må vi støtte dem i det. Men så langt synes det som flertallet i Ukraina tenker som dikteren, det tapte landet kan ikke vinnes tilbake, ved ånd. Så lenge ukrainerne tenker slik, synes det rett å støtte dem, slik USA støttet Storbri- tannia og Sovjetunionen i årene 1940-1945.
Jeg er Ulf Larsen, overstyrmann, snart 68 år, med bakgrunn som veteran i tjeneste med FN og NATO. Denne annonsen betaler jeg av egne penger, det er om lag én måneds netto hyre.
Hvis du synes hva jeg har skrevet gir mening, og vil bidra, så meld deg inn i foreningen Fritt Ukraina. – de gjør sitt for en fredeligere og mer rettferdig verden.
ULF LARSEN