Av Jørn Sund-Henriksen
Den siste måneden har russerne hatt fremgang på slagfeltet i Ukraina, men til en enorm kostnad. De har okkupert Avdijivka, som Ukraina har tappert forsvart siden 2015. Hovedårsaken til at Ukraina tapte Avdijivka, og er på hælen flere andre steder langs fronten, er at de mangler grunnleggende forsyninger.
Det mest prekære er mangelen på artillerigranater og bombekasterammunisjon. Men vi vet at tidvis er også rifleammunisjon en mangelvare. På strategisk nivå har Ukraina fremgang på noen deler av krigen. De har etter alle praktiske formål vunnet Slaget om Svartehavet etter å ha senket flere skip og dyttet den russiske flåten ut av den vestlige delen av Svartehavet. De har også fremgang i luftkrigen og har skutt ned en imponerende mengde russiske fly de siste ukene.
Denne fremgangen er viktig, men det hjelper ikke å vinne luftkrigen og sjøkrigen hvis soldatene ved fronten mangler rifleammunisjon og artillerigranater. Da vil de uansett ikke være i stand til å effektivt forsvare stillingene sine.
At Ukraina etter to år med krig er i en situasjon der de mangler slike grunnleggende forsyninger er et svik som vil blir skrevet om langt inn i neste århundre. Det er ikke bare Ukraina som står på et vippepunkt, men Europas fremtid. Likevel har ikke demokratiene i verden klart å mobilisere på samme måte som vi gjorde for 80 år siden. Nord-Korea, Kina og Iran er bedre allierte for Russland enn vi er for Ukraina.
Krigen kan fortsatt vinnes
Det betyr ikke at krigen er tapt. Tvert imot. Vi må være tydelige og svare narrativ som prøver å bygge opp en sannhet om at Russland ikke kan slås og at Ukraina må gi opp territorier for å få fred. Enhver person som hevder dette, har ikke satt seg inn i hva denne krigen handler om og hvilken skjebne vi dømmer folk til i russisk okkupasjon.
Putin har vært tydelig siden lenge før den fullskala invasjonen om hva som er målet. Å fjerne det ukrainske. Denne falske nasjonen som ikke har en rett til å eksistere. Men Ukraina ønsker å eksistere.
Og der er ikke mulig å finne et kompromiss mellom de to.
Russland har fremgang på slagfeltet, men den er svært sårbar. Russerne hadde enorme tap da de tok Avdijivka. Estimatene er på mellom 40 og 50 tusen falne. Forrige gang de hadde så store tap var da de tok Bakhmut, og det førte til et kuppforsøk.
På grunn av mangel på stridsvogner og andre pansrede kjøretøy benytter russerne i seg i stadig større grad av menneskelige bølgeangrep. De er det vanskelig å forsvare seg mot med manglende ammunisjon, men russerne har likevel enorme tap. De største gjennomsnittlige dagstapene hittil i krigen.
Til tross for at russerne nå har dobbelt så mange styrker i Ukraina som de invaderte med i utgangspunktet, er det ikke bærekraftig med så store tapstall. Det er indikasjoner på at russiske soldater deserterer i et økende tempo.
Hvis det går fra små drypp til en foss, kollapser den russiske kampevnen.
En annen faktor er at det russiske oljefondet nærmer seg å være brukt opp. Å kjøre en ren krigsøkonomi gir et midlertidig løft, men på sikt så knuser det økonomien. Russerne slåss på lånt tid. Da er det ekstra frustrerende at manglende vestlig støtte gir dem mulighet til å likevel vinne terreng i 2024 og påføre ukrainske soldater tap som kunne vært unngått.
Russerne forbereder offensiv i nord
Til tross for at russerne angriper omtrent over hele frontlinjen, har de liten fremgang. Men nå virker det som de forbereder en stor offensiv i nord, der de vil angripe med store styrker over et større frontavsnitt samtidig. Og dermed ha angrepsvektorer som forsterker hverandre. Dette ligger an til å bli den største russiske offensiven siden den fullskala invasjonen for to år siden.
Igjen står krigen på et vippepunkt. Klarer russerne bryte gjennom de ukrainske stillingene, kan til og med millionbyen Kharkiv stå i fare. Konsekvensene av det vil være større enn vi kan forestille oss. Antallet flyktninger i Europa vil øke dramatisk og tusenvis av mennesker vil dømmes til å leve under russisk okkupasjon.
Hvis ukrainerne derimot slår tilbake denne offensiven, kan det gi russerne en skjebnesvanger knekk. På ett eller annet tidspunkt vil flere hundre tusen drepte russiske soldater få en politisk konsekvens i Russland.
(Saken fortsetter under illustrasjonen)
Krigen som helhet, og frontlinjen i nord spesielt, står på et vippepunkt. Tidspunktet for vestlige demokrati, deriblant Norge, for å betydelig eskalere støtten er nå. Sverige tar opp lån for å finansiere en støtte til Ukraina som er omtrent dobbelt så stor som den norske.
Ingen har et bedre økonomisk utgangspunkt for å støtte Ukraina enn vi har. Vi har ingen grunn til å holde tilbake.
Det private initiativ
Som i mange kriser tidligere så viser krigen i Ukraina også viktigheten av det private initiativ. I februar var jeg så heldig at jeg fikk være med Fritt Ukraina på en leveranse. Det er svært meningsfullt å få være med på å kjøre ned forsyninger til et land i dyp krise.
En av de vi i Ukrainapodden fikk intervjuet mens vi var i Kyiv var minister for strategiske industrier, Alexander Kamyshin. Han forklarte hvordan en hær i fullskala industriell krig alltid vil ha for lite av alt. Skalaen på krigføringen er så enorm at det er ikke mulig å skaffe nok forsyninger.
De vil alltid trenge mer.
Det er to måter å møte det faktumet på. Den ene er å gi opp for det vil aldri være nok. Det er det alle de russiske trollene på Facebook og Twitter vil at vi skal gjøre. At vi skal bli apatiske og deprimerte og slutte å gjøre noe. Den andre måten er å gjøre som Fritt Ukraina. Å gjøre så mye som mulig hele tiden. Enhver leveranse av noe de trenger bidrar til stridsevne, overlevelse og seier.
Jeg vil aldri klare å forklare dette bedre enn et mange hundre år gammelt ordtak, som vi først finner nedskrevet på 1600-tallet av poeten George Herbert i Storbritannia, men gjort spesielt kjent av Benjamin Franklin rundt Den amerikanske revolusjon.
For Want of a Nail
For want of a nail the shoe was lost.
For want of a shoe the horse was lost.
For want of a horse the rider was lost.
For want of a rider the message was lost.
For want of a message the battle was lost.
For want of a battle the kingdom was lost.
And all for the want of a horseshoe nail.
På norsk sier vi at lita tue kan velte stort lass. I en krig er det så enormt mange marginale hendelser som får utfall vi ikke kan forutse, at det viktigste vi kan gjøre er å støtte med så mye vi kan. Det er umulig å spå utfallet av de kommende ukene, men noen ting vet jeg helt sikkert.
Dronene Fritt Ukraina leverte vil oppdage og advare ukrainske styrker om kommende angrep. ATVen vi leverte, vil redde skadde ukrainske soldater fra fronten slik at de overlever. Og det vil være ukrainske soldater som har fått en varm og tørr sovepose levert av Fritt Ukraina som gjør at de har fått noe bedre hvile enn de ellers ville gjort.
Den hvilen kan være den lille marginen som gjør at de har ørlitt bedre situasjonsforståelse og reaksjonsevne i skyttergraven. Slik at de ser den bevegelsen i sidesynet og reagerer med å skyte først i stedet for å bli skutt selv.
Kanskje vil denne soldaten som overlever denne dagen i skyttergraven utøve viktige bragder i kommende slag. Men kanskje aller viktigst vil denne soldaten komme hjem, slik at deres barn vokser opp med en forelder.
Det vil aldri bli nok. Men alt Ukraina får av støtte blir viktig for noen på ett eller annet tidspunkt. Derfor bør vi alle gjøre to ting. Presse på alt det vi kan gjennom alle kanaler for å få norske myndigheter til å gjøre mer for Ukraina. Og donere til Fritt Ukraina.
Jørn Sund-Henriksen
Jørn Sund-Henriksen er leder i Norsk-ukrainsk venneforening, var valgobservatør i Kyiv under Orangerevolusjonen i 2004 og har tjenestegjort i Kystjegerkommandoen. Han har drevet med frikildeetterettning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og bidrar med analyse og foredrag om krigen i Ukraina og russisk imperialisme.