Analyse: Jørn Sund-Henriksen
Et halvt år etter bortfallet av amerikansk støtte, begynner manglene å bite for Ukraina. Slapp og tidkrevende respons fra europeiske allierte, gjør at de ikke klarer å fylle tomrommet fra den amerikanske støtten. I den siste tyske støttepakken var det bare 17 000 artillerigranater.
Dette fører til russisk fremgang langs fronten og økt fare for russiske gjennombrudd. Russerne har samlet store styrker i nord, og det er ventet at de vil starte en offensiv mot Kupyansk. Det er også spekulasjoner om de vil gjøre et nytt forsøk på å ta Kharkiv. Noe som har potensiale for å skape en ny, stor flyktningebølge.
Hittil er fremgangen til russerne likevel beskjeden i antall meter. Manglende forsyninger for ukrainerne er hovedgrunnen til bekymringen. Det er også viktig å understreke at situasjonen er ikke spesielt god for russerne heller.
Russerne driver omfattende koordinerte informasjonskampanjer mot vesten. En av de mest vellykkede de har kjørt på med de siste månedene er en idé om at det ikke er mulig å bekjempe Russland militært. Blant annet frontet av Kai Eide i en diskusjon med meg på Debatten for noen uker siden.
Dette er feil. Selvsagt kan russerne beseires militært.
Den eneste grunnen til at Russland i det hele tatt fortsatt er i krigen, er den fullstendig manglende verdsettingen av menneskeliv i Putins Russland. Sovjet måtte trekke seg ut av Afghanistan etter om lag 20 000 drepte på ti år. Russland har mistet over ti ganger så mange soldater på to år i Ukraina, og sender stadig flere til fronten.
På ett eller annet tidspunkt vil dette få konsekvenser i Russland. Selv om russerne er på fremmarsj, så taper de folk og materiell som aldri før.
Og selv om de har mistet mye av støtten fra allierte, så har Ukraina virkelig fått fart på egen droneproduksjon. De har nylig uttalt at de dobler målet for egenproduserte droner – til to millioner i året.
Dette begynner å vises ved fronten også med en betydelig vekst i ukrainske droneangrep.
Russerne mobiliserer nå cirka 15.000 soldater i måneden. I snitt mister de enda flere. Selv om russerne er i stand til å erstatte styrkene, så er de ikke i stand til å erstatte utstyret. De slåss med stadig eldre stridsvogner, og droneangrep langt inn i Russland ødelegger oljeraffineri og svekker muligheten til å finansiere produksjon av nye stridsvogner.
Etter nye angrep på Svartehavsflåten er Russland omtrent fri for landgangsfartøy i Svartehavet. Det betyr at om Ukraina angriper de tre broene som er det eneste som knytter Krym til fastlandet, så har ikke Russland lenger noen plan B for å forsyne halvøya.
De kan rett og slett ikke holde den.
Til tross for russisk fremgang, er situasjonen deres i Ukraina veldig sårbar. Selvsagt kan de bekjempes. Men manglende politisk handling i Europa og Norge gjør at vi kanskje er i ferd med å «snatch defeat from the hands of victory».
En ekstremt frustrerende situasjon der alt vi trenger å gjøre er å forsyne Ukraina med det de trenger for å slåss.
Derfor er det avgjørende at vi som skjønner hvor ekstremt viktig ukrainsk seier er, gjør to ting. Det ene er å bruke alle muligheter til å påvirke offentlig debatt og politiske partier til å få Norge til å gjøre mer for Ukraina. Andre land tar opp lån for å støtte Ukraina. Vi kan bare ta litt av toppen på sparekontoen vår. Og det er en sterk støtte i folket for å gjøre det.
En nylig meningsmåling gjennomført for Norsk-ukrainsk venneforening viser at 73 prosent av befolkningen vil beholde eller øke søtten til Ukraina.
Vi har alle mulighet til å bidra til å øke det tallet.
Jørn Sund-Henriksen
Jørn Sund-Henriksen er leder i Norsk-ukrainsk venneforening, var valgobservatør i Kyiv under Orangerevolusjonen i 2004 og har tjenestegjort i Kystjegerkommandoen. Han har drevet med frikildeetterettning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og bidrar med analyse og foredrag om krigen i Ukraina og russisk imperialisme.