Fredag 9. januar ble Fritt Ukraina tildelt Sønstebyprisen 2026. Her er styreleder Peter Frølich sin tale fra utdelingen.
Et sted der ute, langs frontlinjen øst i Ukraina – i et brutalt, øde og sønderknust landskap – ligger ruinene av en forlatt bygning.
Ved første øyekast ser den ut som alle de andre titusener av bygninger som er kvernet i stykker av russlands krigsmaskineri.
Men ned en diskret trapp, inn i en mørk gang, over et støvete betonggulv, og forbi en rusten jerndør, brytes plutselig mørket av et strålende lys som skinner mot deg.
Et lys… fra et hav av dataskjermer.
Fra denne kjelleren, i et skjult hovedkvarter langt under bakken, føres den frie verdens motstandskamp i 2026.
Natt og dag, morgen og kveld, sitter et hundretalls unge mennesker, de fleste knapt i 20-årene, konsentrert og klistret til skjermene.
De vokter slagmarken. De vokter nasjonen. De vokter oss.
De vokter prinsippene vi ønsker å bygge en fredelig verden på.
På veggen henger et bilde av en av dem som kjempet for nettopp disse prinsippene, da han selv var i 20-årene:
Gunnar Sønsteby.
Og på bildet står det skrevet noen enkle ord:
“Different times. Different wars.
The same values.”
At et ukrainsk hovedkvarteret i 2026 er oppkalt etter Gunnar Sønsteby, gir all verdens mening for oss.
Det viser det vi alle har visst så lenge: Nemlig at verdien av Sønstebys innsats ikke opphørte 8. mai 1945. At hans motstand mot overmakten inspirerer mennesker, i land flere tusen kilometer unna, til å stå i den samme kampen – selv 80 år senere.
Men den inspirerer også nordmenn – langt vekke fra krigen, i fredelige stuer og hjem over hele landet vårt.
Da Fritt Ukraina ble påtenkt i 2022 – da en liten gjeng samlet seg i absolutt hemmelighet og sa
«folkens, vi må gjøre noe, vi kan ikke sitte stille»
– så var det fordi noen hadde gått opp stien før oss. Som hadde vist vei og satt et eksempel.
Å ha forbilder som Gunnar Sønsteby og hans samtidige, gjør det enklere å styre inn ens eget moralske kompass når krisen inntreffer.
Deres kamp og risikoen de tok kan selvsagt ikke direkte sammenliknes med vår. Men deres oppofrelse forteller oss – og advarer oss – om noe eviggyldig: Nemlig hvilken pris friheten har.
At den ikke bare kan sikres gjennom ord og gode tanker. Men gjennom innsats og handling.
Også handling på en slagmark. Med død og destruksjon for overgriperen som en uunngåelig realitet.
Hver generasjon har sin kamp. Vi som lever i dag har sluppet å bli stilt overfor de samme dilemmaene som krigsgenerasjonen. Men vi slipper ikke unna de fundamentale spørsmålene alle nordmenn måtte stille selv 9. april:
Hvem er vi.
Hva står vi for.
Hva gjør vi nå?
Dette er spørsmål som titusenvis av nordmenn har stilt seg selv også under krigen i Ukraina. Og de har – inspirert av generasjonene før oss – landet på at de ønsker å bidra AKTIVT til historiens utfall. Og ikke bare til den vanlige humanitære hjelpen som normalt er en paradegren for Norge i fredelige tider.
Nei – de ønsket å gi til dem som normalt ikke er mottakere av noen nødhjelp:
Nemlig soldater.
Fritt Ukraina har blitt en kanal for at vanlige nordmenn kan sende direkte hjelp til helt vanlige kvinner og menn i Ukraina som har tatt på seg uniformen, kysset farvel til sine ektefeller og barn, og dratt ut i kampen for noe større enn dem selv.
Det er noe nytt. Noe annerledes. Og noe unikt for denne krigen.
Generalsekretær Natalia Golis, som står her, har en stor del av æren for det som er bygget opp.
Det samme har våre givere, og mange av dem sitter i salen her i dag. Dere har gitt direkte bidrag til å sikre andres frihet, og reddet utallige soldaters liv. Fra bunnen av hjertet: Takk.
Takk også til de frivillige som har løftet Fritt Ukraina fra en idé til maskineri, til å bli en av Europas største frivillige organisasjoner til støtte for Ukrainas forsvar. Mange er tilstede i salen. Hver og en av dere kan bære denne prisen som deres egen – med stolthet.
Det unike er også at Fritt Ukraina bare er en av mange frivillige organisasjoner i Norge som hjelper Ukraina. Vi deler denne prisen med dem – i respekt og takknemlighet for arbeidet som gjøres.
Ikke minst går vår takknemlighet til våre ukrainske partnere. Det er et tankekors at en så jævelsk krig har bragt oss sammen med de fineste, ryddigste og edleste menneskene man kan tenke seg. Mennesker vi ellers aldri hadde møtt.
Irene Avetisian. Lvivs varaordfører Serhij Kiral. Major Jehor Soboljev. Taras Melnyk:
It’s the honor of our lives to be able to call you our eternal friends.
Den største takken går til de ukrainske soldatene som, når vi legger oss om kvelden, slåss et sted der ute i den kalde vinternatten. Vårt mål er at de kan få komme hjem til sine familier i live.
Prisen fra Sønstebyfondet setter oss i stand til dette. En ting er prispengene – som vil resultere i kjøretøy og droner.
Men den virkelige styrken ligger i symbolikken og signalet som sendes. Med denne prisen vet vi nemlig enda sikrere hva vi kjemper for.
Og at når vi en gang i fremtiden ser tilbake på denne tiden, så kan vi stå med rak rygg, se oss i speilet og si: Vi prøvde, på vår måte, så godt vi kunne, å videreføre Gunnar Sønstebys arv.
Jeg håper og tror at vi også skal kunne si: Vi klarte det.
Takk.
