Fire år etter fullskalainvasjonen er krigen fortsatt en realitet for millioner av ukrainere. På bakken er bevegelsene små, men konsekvensene enorme. I denne situasjonen spiller frivillig støtte en avgjørende rolle, både konkret og symbolsk.
– I det store bildet har det den siste tiden ikke skjedd dramatiske endringer ved fronten, sier førsteamanuensis ved Forsvarets høyskole – Luftkrigsskolen i Trondheim, Lars Peder Haga.
Han beskriver en krig preget av langsom slitasje. Ukraina har enkelte steder tatt tilbake mindre områder etter å ha forbedret metodene for å rydde og holde terreng. Samtidig fortsetter Russland de massive angrepene mot infrastruktur.
– Nesten hver natt sendes over hundre droner mot ukrainske mål. Med jevne mellomrom kommer større, sammensatte angrep med flere hundre droner og titalls krysser- og ballistiske missiler. Kraftsystemet er et hovedmål. Dette er den fjerde vinteren med slike angrep, og skadene akkumuleres. For sivilbefolkningen betyr det mørke, kulde og gjentatte strømbrudd, sier Haga.
Parallelt har Ukraina trappet opp egne angrep inn i Russland, særlig mot oljeindustri og militære lagre. Likevel ser han foreløpig ingen strategisk avgjørende bevegelse.
– Spørsmålet er om Ukraina klarer å skalere opp de lokale suksessene til noe mer gjennomgripende.
Støtten sender et signal til Moskva
I en slik situasjon får frivillig støtte ekstra betydning.
– Det er fantastisk å se engasjementet for å støtte Ukraina. Den direkte effekten er at hjelp når frem til både sivile og forsvaret. Den langsiktige effekten er minst like viktig: å vise at Europa og partnerland står ved Ukraina over tid, og bryter den håpløshetskjeden Russland forsøker å skape gjennom bombing og utmattelseskrig, sier Haga.
Han peker på at vedvarende støtte også sender et signal til Moskva.
– Russland kan ha undervurdert hvor lenge resten av Europa og andre partnernasjoner ville bry seg. Når støtten fortsetter år etter år, viser det en langsiktig forpliktelse.
Organisasjoner som Fritt Ukraina bidrar konkret med kjøretøy, utstyr og humanitær hjelp. For mottakerne handler det ikke bare om materiell verdi, men om vissheten om at de ikke står alene.
– Det er også viktig å forstå den innenrikspolitiske dimensjonen i Russland. Det er veldig omstridt hvor stor den reelle støtten til krigen er, sier Haga. Han viser til undersøkelser som antyder at 10–15 prosent er oppriktig mot krigen og tør å si det, mens 15–20 prosent aktivt støtter den. Resten befinner seg i en gråsone, i et samfunn der mange er vant til å tie, eller si det som forventes av dem. I praksis en passiv støtte til krigen.
– Bakgrunnen for invasjonen ligger i en form for krigsoptimisme: da Russland startet offensiven i 2022, var det med troen på at de raskt ville vinne. Den opprinnelige vurderingen om en rask seier preger fortsatt strategien, nå som en langsiktig utmattelseskrig. Det skapes fortsatt et selvforsterkende verdensbilde i Moskva der alternative vurderinger sjelden får gjennomslag, og hvor man undervurderer ukrainsk motstandskraft og overvurderer egne muligheter, sier Haga.
Den frivillige innsatsen teller
Krigen har vart lenge, og faren for at omverdenen vender seg til den, er reell.
– Det er lett å bli vant til nyheter og tall. Men krigen pågår hver dag. Å bidra, enten gjennom frivillige organisasjoner eller ved å minne myndighetene våre om viktigheten av støtte, viser at også vi kan holde ut og stå lenge i det, sier Haga.
Budskapet er enkelt: Hver innsats teller. Summen av individuelle bidrag gir Ukraina både konkrete ressurser og politisk og moralsk ryggrad i en langvarig krig.