Jeg var ikke på Arendalsuka i år. Til gjengjeld så kom jeg nettopp tilbake fra Ukraina med Fritt Ukrainas leveranse nr. 33 som jeg ledet.
Vi leverte elleve biler med last og et team reiste videre østover, via Khmelnytskyj til Kyiv og til Zaporizjzja.
Vi besøkte åtte enheter på en uke. Summert gikk leveranse nr 33 til blant annet: Zaporizjzjia Oblast (fylke), 12. Aviation Brigade, 3rd Assault, C4 ved “Løven”, 6th Regiment of SOF, AZOV, 12th special purpose company, 80th Brigade/Caucasus-Legionen.
Vi fikk møter med både den norske ambassaden i Kyiv, med den ukrainske vise-utenriksministeren og med guvernøren i Zaporizjzja.
Guvernøren er ung og heter Ivan, er tidligere guvernør i den okkuperte byen Melitopol. I Zaporizjzja bor det nå 200.000+ flyktninger som rømte de okkuperte områdene og sloss derfra nå. De får ikke så mye besøk i denne vakre industribyen i sør, da de fleste delegasjoner stopper i Dnipro, så vi fikk en varm velkomst, og ble vist rundt på områder nesten ingen andre sivile får lov å se.
Piloten fra 12. Aviation Brigade spurte meg, mens vi sto ute på en åker og ventet på at et helikopter skulle lande: hvorfor var vi her, hvorfor ofret vi så mye for å komme hit?
Det er mitt moralske imperativ som din nabo i Europa, sa jeg.
Og jeg tenkte stille på at jeg håpte noen ville gjøre det samme for oss, om vi ble invadert av vår nabo i nord.
Disse møtene og samtalene mellom oss er fylt av hjertevarme og brorskap. Flere ganger sitter vi rundt et bord og deler den samme kjøttsuppe og brød de spiser, mens det tusler soldater vi kjenner ved fornavn forbi, i flipflops og planlegger nattens operasjoner på dataskjermer, få kilometer fra frontlinjen der vi sitter.
Mens jeg satt i dette dunkle kommandorommet, med sandsekker i vinduene, drøftet vi situasjonen på bakken, om den gode rekrutteringen, om hans barn og om hvordan de vurderte Kursk offensiven fra sitt hjørne av frontlinjen i sør.
Det var nært, utrolig sterkt og stadfestet vi satt i det øyeblikket – et sted langt øst i Zaporizjzja fylke – med hetebølgene i brystet og svetten som rant – vi satt midt i selve historiebøkenes utfoldelse. I sanntid.
Så var øyeblikket brutt, vi måtte bryte opp for å rekke nattoget tilbake til Kyiv. Raskt ble leveransen dokumentert. Det norske flagget vaiet i kveldsvinden med blikket mot fronten.
Vi kastet oss i bilene og hastet avgårde i solnedgangen. Mens våre venner ble igjen på perrongen og gliste, forsikret vi dem om at vi kom tilbake.
Vi representerer leveranser av harde pakker og etterlengtet støtte på vegne av våre donorer i Norge.
Men vi er også medmennesker som reiser 3 000 km for å vise vår støtte, lytte, lære, anerkjenner vår felles sikkerhet avhenger av å stå sammen og bygger broer både horisontalt og vertikalt.
Vi møter ordinære mennesker som gjør ekstraordinære ting. Dette er landets fremtid.
På vegne av meg og Peter C. Frølich, takk til alle fantastiske frivillige og donorer.
Hilsen generalsekretæren
